Obs. [OE. tiʓþa, tīþa, -e, f. tiʓð, TITHE sb.2] To whom a concession or grant is made; successful in prayer or beseeching.

1

a. 900.  trans. Bæda’s Hist., IV. xxx. [xxix.] (1890), 372. Þæt he was from Dryhtne tiʓða þære bene, ðe he bæd.

2

c. 1000.  Ags. Gosp., Matt. xxi. 22. Ealles þæs þe ʓe biddað ʓe beoð tiþa ʓyf ʓe ʓelyfað.

3

c. 1200.  Trin. Coll. Hom., 27. We muȝen mid one worde þese þrie þing bidden and ben bene tiðe. Ibid., 119. Þat þe fewe word þe we on ure bede seien be tuðe alle haleȝen.

4