Obs. [OE. tiʓþa, tīþa, -e, f. tiʓð, TITHE sb.2] To whom a concession or grant is made; successful in prayer or beseeching.
a. 900. trans. Bædas Hist., IV. xxx. [xxix.] (1890), 372. Þæt he was from Dryhtne tiʓða þære bene, ðe he bæd.
c. 1000. Ags. Gosp., Matt. xxi. 22. Ealles þæs þe ʓe biddað ʓe beoð tiþa ʓyf ʓe ʓelyfað.
c. 1200. Trin. Coll. Hom., 27. We muȝen mid one worde þese þrie þing bidden and ben bene tiðe. Ibid., 119. Þat þe fewe word þe we on ure bede seien be tuðe alle haleȝen.