v. Obs. [OE. forbrecan, f. FOR- pref.1 + brecan to BREAK.] trans. a. To break in pieces, crush. b. To interrupt.

1

c. 1000.  Ags. Gosp., John xix. 31. Ða iudeas bædon pilatum Þæt man forbræce hyra sceancan.

2

c. 1250.  Gen. & Ex., 3049. Trees it for-brac.

3

1297.  R. Glouc. (1724), 375. Rychard, hys oþer, vor brec þere hys necke atuo.

4

a. 1300.  E. E. Psalter, cxxiii. 7.

        Þe snare for-broken es in ai,
And we lesed ere awai.

5

c. 1374.  Chaucer, Boeth., IV. pr. 1. 108. I … for-brek þe entencioun of hir þat entended[e] ȝitte to seyne oþer þinges.

6

1387.  Trevisa, Hidden (Rolls), VII. 101. Edmond had al forbroken þe Danes.

7

1413.  Pilgr. Sowle (Caxton), I. xix. (1859), 19. Al my teethe ben wasted and forbroken.

8