pl. yuon [OE. ʓefá(n: see Y- 2 and FOE], an enemy.

1

1340.  Ayenb., 171. Þe castel of his herte. he heþ yolde to his yuo dyadlich.

2

  Yuoȝte [Y- 4, FIGHT v.], fought.

3

1340.  Ayenb., 176. Efterward me ssel zigge yef he ne heþ naȝt yuoȝte aye þe uondinge.

4