pl. yuon [OE. ʓefá(n: see Y- 2 and FOE], an enemy.
1340. Ayenb., 171. Þe castel of his herte. he heþ yolde to his yuo dyadlich.
Yuoȝte [Y- 4, FIGHT v.], fought.
1340. Ayenb., 176. Efterward me ssel zigge yef he ne heþ naȝt yuoȝte aye þe uondinge.