Obs. In 23 wriht, 3 Orm. wrihht. [ME. reduction of *i-wriht, OE. ʓewyrht: see I-WURHT.] Desert, what one has deserved; hence, blame, fault.
c. 1175. Lamb. Hom., 69. Crist us ȝeue of him mihte; betere þenne we habbeð wrihte.
c. 1200. Trin. Coll. Hom., 217. Ich triste þat he [sc. God] nele neng [don ?] bi mine wrihte.
c. 1200. Ormin, Ded. 202. To þolenn dæþþ o rodetre Sacclæs wiþþutenn wrihhte. Ibid., 8240. He wass flemmd & drifenn ut All affterr hise wrihhte.
Hence † Wrightful a., having deserved something; † Wrightlesslike adv., undeservedly.
c. 1250. Gen. & Ex., 2076. Ic am stolen of kinde lond, and her wriȝteleslike holden in bond. Ibid., 2204. Wriȝtful we in sorwe ben, for we siniȝeden quilum.