vbl. sb. Obs. Also 3 wemmunge, 34 wemning(e, -ynge, 4 wemmyne. [f. WEM v. + -ING1.] The action of the verb; defilement; injury.
1100. Aldhelm Gloss., I. 4317 (Napier 113). Lenocinii wemminge.
c. 1230. Hali Meid. (1922), 19. Alswa deð meidenhad [preserve] meidenes cwike flesch, wiðute wemmunge halt alle hire limen & hire wittes.
a. 1300. Cursor M., 11208. Ihesu crist hir barn sco bar, and maiden neuer less, Wit-vten wemming of hir fless.
1297. R. Glouc. (Rolls), 6895. [Let them step on red-hot shares] & ȝif hire vet beþ þanne sauf wiþoute wemminge [v.rr. wemninge, wemnynge] Graunteþ hom alle quit. Ibid. (13001400), App. XX. 236. Heo ȝaf out þe king & hadde hure broþer wiþoute wemning.
c. 1375. Sc. Leg. Saints, xxvii. (Machar), 201. Angelis It kepit elyk fare fra wemmyne of þe fyr oþir in body or in claith.